Slik løses konflikter i drømmebarnehager

Det var en gang fire barn som satt på ufohuska i barnehagen. De sang, lo og gynget i takt — akkurat sånn som barn gjør når dagen er god. Men plutselig kjente Frøken (4 år) at hun måtte på do. NÅ. Så hun hoppet av og løp inn så raskt de små bena klarte. Bimelibim! Ikke bommelibom. Ute, rundt hjørnet, kom Kompis (5 år) gående — og øynene hans fanget straks den ledige plassen på huska. Dette kunne fort bli en skikkelig krig… men ikke i drømmebarnehager.

For i drømmebarnehager løses slike nesten-konflikter på en helt annen måte. Der bruker barna empati, tydelige grenser og litt god gammeldags fornuft, akkurat som om det var superkrefter. Skal vi se hvordan det går denne gangen?

Kompis tok sats og hoppet rett opp på huska. “Det er ikke plass!” ropte trioen som fortsatt satt der. “Men dere er jo bare tre!” svarte Kompis og pekte. “Ja — men Frøken skulle bare tisse!” sa barna bestemt. Kompis sperret opp øynene. “Åja! Da er den klink!” sa han fornøyd, hoppet ned igjen og vinket. “Kos dere!” ropte han før han løp videre mot syklene. Men hva om konflikten ikke hadde løst seg så lett?

Frøken kom tilbake, fortsatt litt andpusten etter doturen. “Kompis! Det var min plass!” sa hun med et lite stikk av frustrasjon. “Men du gikk jo fra den?” svarte Kompis, like forvirret tilbake. Da lente en av trioen seg fram og sa rolig: “Høres ut som begge har veldig lyst til å huske…” Begge nikket — litt høye i pusten, litt varme i kinnene.

“Skal vi… telle til ti?” foreslo et av barna forsiktig, som om det var et lite magisk triks de kunne prøve. Disse barna var kloke. De visste at konflikter aldri løses når alle er stressa og sinte. Så de stilte seg rolig opp — og hele gjengen begynte å telle sammen, sakte og tydelig.

Og det virket. De ble roligere for hvert tall. Da de kom til ti, sa Frøken stille: “Jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre nå…” Kompis trakk på skuldrene. “Ikke jeg heller,” svarte han. Det var liksom ingen enkel løsning, selv om alle prøvde å være snille.

“Jeg vet!” sa en av trioen plutselig, som om en lyspære hadde slått seg på inne i hodet. “Skal vi spørre en voksen om hjelp?” Frøken lyste opp. “Ja! Det var lurt!” Kompis stønnet litt, holdt seg til panna og lo. “Ah… nå skjønner jeg det.”

“Vi kan jo gå på do uten at noen tar leken vår,” sa Kompis, som om han akkurat hadde løst en gåte. “Slik som med LEGO-bordet?” spurte Frøken. “Jepp!” sa Kompis og nikket. En av trioen lente seg frem: “Da gjelder det sikkert for plassen på huska også.” “Det tror jeg også…” svarte Kompis rolig.

Kompis tuslet bort fra huska — litt skuffet, men helt rolig. Barna som satt igjen begynte å gynge videre, glade for at alle hadde funnet ut av det. Og hvem vet? Kanskje ville en av dem hoppe av om et lite øyeblikk for å sykle i stedet. Da kunne Kompis få en plass igjen likevel. Men om det skjedde eller ikke, spilte ikke så stor rolle. Han skulle kose seg uansett.