Vesla hadde nettopp begynt i drømmebarnehagen.

En kjempesøt jente med myke kinn, raske bein og et smil som kunne skinne opp hele garderoben.

Men av og til… skjedde det ting.

Vesla kunne slå. Hun kunne skrike. Hun kunne si noe skikkelig stygt, som ingen egentlig mente.

Likevel ble ikke de voksne sinte.

Ikke litt engang.

Og det fikk både barn og voksne til å lure:

Hvorfor ikke?

Det fantes nemlig en helt naturlig forklaring.

De voksne forstod noe — noe mange voksne ikke legger merke til.

Nemlig at Vesla hadde det litt vanskelig på innsiden, selv når utsiden så helt vanlig ut.

Vesla hadde opplevd dumme ting.

Ikke typiske barnehagekrangler om spaden eller noen som sier «Du er teit».

Nei, ting som aldri skulle skjedd. Ting som setter spor på innsiden.

Å oppleve å rømme fra noe vondt — som uro, vold eller krangler som ble farlige (kanskje krig!)

Å miste noen man er glad i og aldri får se igjen.

Eller å møte slemme voksne som gjør dumme ting mot barn, og får hele kroppen til å tro at verden ikke er trygg.

Du kan sikkert tenke deg til andre ting også; det finnes mange måter en liten kropp kan bli redd på.

Men det viktigste er dette:

Kroppen til Vesla husket det.

Alt sammen.

Og det hadde satt seg fast… som små alarmer som plutselig kunne gå av, selv om ingenting farlig egentlig skjedde.

Der andre barn kjente trygghet følte Vesla fare.

Der andre kunne puste rolig ble Vesla kjempesliten og spent.

Derfor tålte hun ikke like mye som de andre barna.

Selv om hun ville, og prøvde så godt hun kunne.

Er det ikke trist at Vesla måtte ha det sånn?

Det syntes de andre barna også.

Og de voksne — kanskje aller mest.

Heldigvis visste de voksne noe veldig viktig:

Deres jobb var ikke å få Vesla til å slutte å slå.

Det var å få Vesla til å føle seg trygg.

Så trygg at hun ikke trengte å slå.

Og da kunne de ikke bli sinte på henne.

For når Vesla ble redd, forstod hun ikke helt hva som skjedde — eller hvorfor hun reagerte så voldsomt.

Så hun fikk kanskje en hånd å holde i.

En varm klem.

Eller gå sammen med en voksen som kunne hjelpe henne å finne roen igjen.

Og vet du hva?

De andre barna syntes ikke det var urettferdig.

Ikke i det hele tatt.

De syntes det var fint!

For de ville at Vesla også skulle ha det bra.

Og etter hvert — når Vesla hadde fått litt mer trygghet inni seg — så ble det fint for alle.

Har du lest dette sammen med barna dine? 

Her er noen spørsmål du kan bruke for å utvide samtalen enten hjemme eller i barnehagen:

• Har du noen gang blitt så redd at du har gjort noe du egentlig ikke ville?
• Hvem liker du å være med når du trenger en pause?
• Hvordan kan vi vise at vi bryr oss om noen som har det vanskelig?
• Hva kan du si til noen som er redd eller sint?
• Hvordan kan du hjelpe noen uten å si et eneste ord?
• Hva gjør vi i barnehagen for at alle skal føle seg trygge?