Det skjer i nesten alle barnegrupper: Et barn roper «Du er ikke vennen min!» midt i leken, og i ren refleks svarer en voksen: «Joda! Alle i barnehagen er venner.»
Det høres fint ut. Det høres riktig ut. Men i praksis gjør det vondt verre.
Når vi sier at “alle er venner”, lærer vi barna en sosial løgn de ikke kjenner seg igjen i. Barna vet at det ikke stemmer. De vet at de ikke er like nære med alle. Og de vet at relasjoner ikke fungerer slik.
Da skaper vi utrygghet, forvirring og en følelse av at barnas egen virkelighet er “feil”.
Derfor har jeg skrevet en fortelling om Knerten, Kompis og vennskap som jeg selv bruker i barnehagen for å gi både barn og voksne et språk som gjør hverdagen og leken i barnehagen lettere, ikke tyngre.
Scroll deg ned til fortellingen og les den for barna (enten hjemme eller i barnehagen), men les først hvorfor du bør lese den.
Barn forstår vennskap på en helt annen måte enn voksne
For oss voksne betyr vennskap noe stort: trygghet, tillit, gjensidighet, historie.
For barn i barnehagealder betyr “venn” ofte bare én av tre ting:
- “Den jeg vil leke med akkurat nå.”
- “Den jeg ikke vil leke med akkurat nå.”
- Et maktord de bruker i konflikt.
De bruker “venn” som språk for lek, ikke for livslange relasjoner. Det er ikke slemt. Det er normalt for hvor det er i utviklingen deres. Men normalt betyr ikke alltid bra eller at vi skal la ting skure og gå.
Når barn sier «Du er ikke vennen min!», betyr det nesten aldri «Jeg vil aldri ha noe med deg å gjøre igjen».
Det betyr som regel:
- «Jeg tolererer ikke denne leken (eller dette samspillet) akkurat nå.»
- «Jeg føler meg utenfor.»
- «Jeg prøver å få kontroll.»
- «Jeg trenger pause.»
Barn sier “venn”, men de mener “lek”.
Hvorfor “alle er venner” gjør situasjonen vanskeligere
Når voksne svarer «Alle er venner!», skjer tre ting samtidig:
- Barnets faktiske følelse blir avvist. Barnet vet at det ikke stemmer, og mister tillit til voksenens ord.
- Konflikten løses ikke — den skyves vekk. Barna lærer ikke hva de skal gjøre i stedet.
- Begrepet “venn” mister mening. Alt og alle blir venner. Da betyr det ingenting.
I tillegg legger vi et enormt press på barna: “Du MÅ være venn med alle, uansett hva som skjer.” Det blir umulig, urimelig å forvente, og skaper større konflikter lengre nedover linjen.
Lekekamerater — et mye bedre ord
I barnehagen handler sosialt liv ikke om vennskap, men om lek. Derfor bruker vi et annet ord: lekekamerater.
En lekekamerat er: “Noen jeg kan leke med akkurat nå.”
Det er enkelt. Det er sant. Det er fleksibelt. Og det senker presset umiddelbart.
Lekekamerater kan skifte gjennom dagen uten at det er et problem. Det betyr ikke brudd, kriser eller uvennskap. Det betyr bare: “Jeg leker med deg nå, og jeg kan leke med noen andre senere.”
Dette er sosial bærekraft i barnehageversjon.
Vennskap kommer senere — helt av seg selv
Barn i barnehagen trenger ikke definere hvem som er venner og ikke.
De trenger voksne som:
- hjelper dem inn og ut av lek
- støtter dem i konflikter
- setter ord på behov
- viser hvordan man er grei i leken
- tåler at relasjoner ikke er stabile
Vennskap — ekte vennskap — vokser ikke av tvang eller regler. Det vokser av trygghet, tid og gode erfaringer. I barnehagen øver vi. Resten kommer når barna blir eldre og har større kapasitet for faste relasjoner.
Hva voksne kan gjøre i situasjonen
Her er setningene som gir barna bedre sosial forståelse noen sier «Du er ikke vennen min!»:
Ikke si: “Alle er venner!”
Si i stedet: “Her i barnehagen øver vi på å være gode lekekamerater” eller: “Det høres ut som du trenger en pause. Si det til meg, så hjelper jeg deg.”
Når barn vil inn i en lek: “Spør om du kan bli med, eller spør hva de leker.”
Når barn vil ut av en lek: “Du kan si at du trenger en pause. Det er lov.”
Når barn ekskluderer: “Kan denne leken fungere for alle — hvorfor ikke/ hvordan?”
Når barna er i konflikt: “Fortell meg hva som skjedde, så finner vi ut hva du trenger.”
Barna lærer språk for lek — ikke språk for å kontrollere hverandre.
Hva barna trenger å øve på
Barn trenger ikke være venner.
De trenger øvelse i:
- å invitere inn
- å tåle et nei
- å si stopp
- å høre stopp
- å leke i roller
- å lytte
- å reparere når noe går galt
- å ta pauser uten konflikt
Dette er ferdigheter, ikke følelser — og de kan trenes.
Hvorfor denne fortellingen er viktig
Fortellingen om Knerten, Kompis og Lillemann viser barna — og de voksne rundt dem — at:
- Vennskap ikke kan bestemmes direkte, men indirekte gjennom handling
- Bestevenner er noe som vokser, ikke noe man krever
- Barnehagen handler om lek, trygghet og øvelse
- Relasjoner er fleksible
- Ingen barn skal presses til noe de ikke forstår
Sosial trygghet bygges i små steg, hver eneste dag. Denne fortellingen gir barn og voksne et mer effektivt sosialt språk.
Ha en fin fortellerstund!
Fortellingen
Knerten var helt ny i Drømmebarnehagen.
Han kom fra tidenes stressfabrikk – en barnehage med mye krangling og sinte voksne. Nå var alt nytt, annerledes, uvant og litt overveldende for ham. En dag havnet han i en liten klinsj med Kompis — og da sa han som mange barn gjør når følelsene koker:
“Du eR iKKe MiN BeSTeVeNN!”
Kompis ble paff.
Ikke fordi han ble lei seg, men fordi i Drømmebarnehagen… der var det ikke vanlig å si sånt.
Han pustet rolig ut, så på Knerten og spurte: “Knerten… hva mener du egentlig med det?”
Denne gangen var det Knerten som ble paff. “Hva betyr å være venner?” spurte Kompis.
Ingen hadde spurt Knerten om det før.
Og sannheten var at han ikke visste det selv.
“Det går bra,” sa Kompis. “Jeg er ikke sint på deg.”
Det hadde ikke Knerten forventet. Han var sikker på at Kompis skulle rope tilbake:
“JoHo! i BaRNeHaGeN eR aLLe BeSTeVeNNeR!”
Men siden Kompis ikke ble sint, og ikke begynte å krangle tilbake, kjente Knerten noe rart: Han ble usikker, men også trygg. Så han mumlet: “Jeg vet ikke…” Og så spurte han helt ærlig: “Hva er en venn?”
Ingen av dem visste egentlig svaret.
Men de hadde en god idé: De kunne spørre Lillemann — barnehagens klokeste.
Da de kom bort til ham, stod Lillemann og bygde tårn. Kompis spurte: “Lillemann… hva er egentlig en bestevenn?”
Lillemann la fra seg klossen, så på dem begge og svarte rolig: “En bestevenn… det er noen man virkelig kan stole på. En som alltid er der for deg. I gode og onde dager.”
Guttene ble stille et øyeblikk.
“Oi…” tenkte de. “Det er jo ikke noen man bare bestemmer på sparket.”
Lillemann børstet litt støv av buksa og fortsatte: “Bestevenner blir man etter hvert. Det skjer ikke her og nå. Det kommer av hvordan man er mot hverandre over tid.”
Kompis nikket. “Så vi bestemmer hvordan vi vil være… Og så bestemmer tiden om vi blir venner?”
“Ja,” sa Lillemann. “Akkurat sånn.”
Knerten og Kompis følte seg litt klokere.
De så på hverandre og ble enige:
I barnehagen øver vi. På å leke. Og på å være greie.
Men det fikk dem til å lure på én ting til: Hva betyr det egentlig å leke — og å være grei?
Spørsmål til refleksjon etter fortelling
Refleksjonsspørsmålene under hjelper barna å sette ord på egne tanker og opplevelser, samtidig som de lærer et tryggere og mer nyttig språk for lek og samspill. De gir barna mulighet til å utforske hva de egentlig mener når de sier “du er ikke vennen min”, og hvordan de kan uttrykke behovene sine på bedre måter.
Bruk spørsmålene som små samtalestartere — enten hjemme, etter lesestund, eller i samling i barnehagen.
- Hva tror du Knerten mente da han sa “du er ikke min bestevenn”? (Har barnet forstått følelses-kaoset bak utsagnet?
- Hvorfor tror dere Kompis ikke ble sint? (Hjelper barna å se trygg voksen/trygg reaksjon i barn.)
- Hva tror dere er forskjellen på en venn og en lekekamerat? (Inn i kjernen.)
- Hvordan kan man være en god lekekamerat i barnehagen? (Ferdigheter → konkret.)
- Hva betyr det å være snill og grei i leken, tror dere? (Forbereder overgang til ny fortelling.)
- Kan man leke med noen selv om man ikke er venner? (Avlaster sosialt press.)
- Hva gjør dere når dere vil inn i en lek? (Forspill til inkludering.)
- Hva gjør dere når dere trenger pause fra leken? (Forebygger “du er ikke vennen min”-kaos.)
- Har du noen gang sagt noe du ikke mente fordi du var sint eller lei deg? (Normaliserer affekt — uten skyld.)
- Hva kan være lurt å si i stedet for “du er ikke vennen min”? (Erstatningsspråk, gull for barnegruppen.) Eksempler barna selv ofte finner:
- “Jeg vil leke litt alene nå.”
- “Jeg trenger pause.”
- “Dette ble vanskelig for meg.”
- “Jeg vil leke noe annet.”
Det viktigste er ikke å finne “riktige svar”, men å hjelpe barna å forstå seg selv og hverandre litt bedre.
